søndag 25. september 2011

Nye skjeier?

Nye skjeier???



Det må ha vært mange fly som styrtet i dette området under Vietnam-krigen. Godt stål blir smidd til de beste jordbruksredskaper og kniver. Aliuminium fra styrtede fly smeltes om på enkle gruver til spiseredskap og skåler.

onsdag 21. september 2011

Laos - et glemt land

Laos

- et glemt land?


 



Da vi fortalte folk at vi skulle være misjonærer i Laos, var det mange som bare trakk på skuldrene. Laos er ikke et sagnomsust land, ja folk flest vet ikke om dett er et land i Asia eller en by i Afrika.



Dette lille, særegne landet, med risåkrer, og skogkledde fjell, klemt mellom de større søskenene Kina, Vietnam, Thailand og så vidt Burma, har grodd seg fast i våre hjerter. Det har snart 6 millioner mennesker totalt, fordelt på over 50 nydelige folkegrupper. Mange av disse små folkegruppene har fortsatt sin identitet med særegen kultur og språk. Bambushytter på pæler eller på bakken ser vi forskjell på. Noen har ei stor sol som symbol på husveggene, da er de Hmong-folk. Selv om de fleste har byttet ut tradisjonelle klesdrakt med mer ”lettvint” bekledning, ser vi fortsatt disse flotte besmykkede kvinnene med store hodeplagg.


Har de ett bryst ute, eller løst, er de allrede gifte (godt å vite!). Noen av dem lever i ”skogen” med svibruk, og flytter hvert 5-10 år. Andre, men det er fortsatt et fåtall, har slått seg ned i de voksende byene. Særlig hovedstaden, Vientiane, med den fransk-inspirerte arkitekturen og mattradisjon, har lokket til seg arbeidskraft fra landsbyene. Byen er ikke bygd for dagens trafikk, og i ruchtida kan det stå nokså stille. De store hovedveiene gjennom landet er viktige handelspasasjer for varer mellom Thailnad og Kina. De svingete og smale veiene har ofte en altfor stor slitasje og har bare delvis asfalt. De store kjøretøyene suser gjennom landsbyene som har bebyggelsen helt inntil veien. Et lite dunk kan høres, så var den hanen slaktet.... Ingen stopper for å se hvordan det gikk. Vi ser på de små barna som leker i veien og tenker på våre små hjemme. Det er ikke skjeldent vi ser en buss eller lastebil langt nede i skråningen utenfor veien.





Landsbysjefen ser utover hyttene han har ansvar for. Han har hjulpet disse fattige bøndene til å få godt vann.


mandag 12. september 2011

Det er lov å drømme: landby i Laos, på grensen til Vietnam fikk ny skole

Det er lov å drømme




Barna i den avsides liggende landsbyen Phunthan i Laos, helt på grensen til Vietnam, fikk endelig skole.



1. september var Atle Roger Mydland fra Sokndal med på åpningen av en flunkende ny skole på landsbygda i Laos.

Det tar to timer med bil fra Xiangkhoang og en halvtime med elvebåt nedover elva mot Vietnam. Der ligger den nydeligste landsbyen mellom risåkrer og jungel. Det er vanskelig å si hvem som var stoltest; barna som fikk skole for første gang eller foreldrene som hadde bygd skolen.





Det Norske Misjonsselskap har hatt samarbeid med denne landsbyen i flere år. Vannprosjektet har allerede gitt store resultat. Grønsakshagene står grønne og frodige, og damene har fått ledig tid til å starte en storstilt silkevevings produksjon. Nytenkende og aktive er kanskje en beskrivelse vi ville brukt i Norge på disse arbeidsomme fjell- og jungelfolkene.



Tross store forbedringer etter at de fikk drikkevann, - det var en stor utfordring som særlig mødrene ofte la fram: skoleveien. Barna måtte gå 1 1/2 time hver vei til skolen. I regntida var veien særlig vanskelig, forklarte barna, og viste hvordan de ofte datt på den såpeglatte og leirete stien. Den farlige elva måtte krysses, og for to år siden døde to av vennene deres i elva.



Nå har landsbyen jobbet mot et felles mål: ny skole. Alt er bygget på dugnad de siste tre månedene. De har slitt for det, det er deres!!! Det Norske Misjonsselskap har gjennom kirka i Laos hjulpet med å holde en byggeleder og materialer for å gjennomføre prosjektet.



Barna strømmet til fra alle kanter, noen med fine hvite bluser og uniform, mens andre ikke hadde så rene eller pene klær. Dette var den første skoledagen for de minste, og for de større: endelig slutt på en lang og farlig skolevei.



Skolen har tre rom og tre lærere. Den var planlagt for 80-90 barn. Men som i de andre prosjektområdene, ryktes det om ny skole. Folk som bor enda lenger inn i jungelen kan for første gang sende sine bar til skole. På åpningen var skolen alledere stappfull: 119 barn, 121 da vi talte en gang til..... På noen av pultene var det allerede 4 barn.




1. skoledag er spesiell for alle barn, samme hvor en er i verden. Det er fest! Og med fest: taler og leker. Som premier fikk de tre klasserommene hver sin globus. Det er vanskelig å forstå hvordan verden er nedover elva og på den andre siden av jungelen. De pekte og gransket på globusen og fikk straks et større bilde på verden; noen der oppe har gitt skole til oss her nede...- Hva er egentlig opp og ned på jordkloden vår?


Det Norske Misjonsselskap har samarbeidet med den evangeliske kirka i Laos siden 2004. Atle Roger Mydland fra Sokndal har jobbet i prosjektet siden 2007.

Kjennetegnet for prosjektet har vært drikkevann, men også skole og voksenopplæring samt jordbruk har vært viktige innslag. Gjennom samarbeidet med de lokale myndighetene har kirka fått en lettere hverdag, og kirka anses som en dyktig samarbeidspart og rådgiver når det gjelde å utvikle det fattige landet videre.