onsdag 1. februar 2012

Kanskje det er slike steder vi ville funnet Jesus i dag?

 
Burma:
Hadde virkelig tenkt å starte micro finans denne gangen, eller komme noen skritt videre. Jeg har stor tro på det, men de er nok ikke modne for dette enda. Må ha flere runder før jeg er villig til å satse kroner på det eller før jeg er villig til å la noen "prøve og feile". Jeg vil sikre at organisasjonen er god og sunn. Det er den fortsatt ikke rundt pastoren som ivrer mest. Så jeg har foreslått å koble oss mot salvation army, som jeg kjenner godt der og som har lange erfaringer fra det arbeidet. Så får vi se.....
En trenger ikke så mye for å starte små bussines
Det er alltid så inspirerende å være i Burma. Jeg er ikke taler, men måtte tale på de to søndagene jeg var der, og opplever at Gud på en eller annen måte  gir meg noe som jeg med brann kan bære fram.

Vi besøkte flere menigheter og Burmesisk misjonsarbeid. For meg er det ikke først og fremst å starte noe nytt, snarere å kanskje veilede og hjelpe dem å finne veien selv.


Lokal telefonsentral. Slike er det på nesten alle gatehjørner.
Mobilnettet er ikke utbygd (enda, men det er nok ikke mange månedene før dette er en saga blott)

Det blir sagt med et smil at vi må ha treenigheten: barnehjem, bibelskole og kirke. Alle menighetene tenker likt. En sannhet jeg stiller dem til ansvar for. Hvorfor gjør dere det dere gjør? Hva er brannen, hvem vil dere nå? Mangel på penger blir ofte refrenget som synges om og om igjen, Jesus spurte ikke disiplene om hvor mye penger eller hvor lite penger de hadde med seg, men hva har dere. De kom fram med nista til en liten gutt..... Profeten spurte også enka hva har du i huset, ikke hva mangler du. Vi kristne må finne fram det vi allerede har og bruke det. Det er nok det som han har gitt oss. Men han vil ikke at vi skal grave det ned, men bruke det og forvalte det på en sunn måte til velsignelse og noe 50 fold noe annet 100 fold....
Selv om noe går fryktelig tregt, og noe annet skjeivt, så ser vi allikevel resultatene: mennesker får et bedre liv. Mange legger ned mye arbeid for at andre skal få det godt.
Jeg er jo litt skeptisk til alle disse barnehjemmene. Og det tror jeg er riktig. Det kan tenkes at det finnes bedre måter å løse problemet på enn å bygge flere og større barnehjem. Men de barnehjemmene jeg har vært på blir preget av familiebånd mellom barna. En slik kjærlighet er vanskelig å spille over tid. Jeg opplever at de faktisk har det godt og gleder seg over hver minste ting.




Kristen familie utenfor Mandalay, Burma





Men vi møtte også mennesker i stor nød. Nord for Mandalay bor det 5 kristne familier i en slum. Hyttene er bambus og gras dekket til med en fillete presenning. Slik har de bodd i flere år. Men de har gleden, Jeg kjenner på familiebåndene, og smerten blir desto større. Lederen for disse fem familiene, er ei Indisk ettet kvinne på rundt 50.
Daw Htay (bak til høyre) har tatt til seg ie mor med to barn.  Mannen til Daw dro med barna da Daw ble en kristen for 4 år siden. Hun leder nå den lille forsmalingen på 5 familier.
Hun kommer fra slavefamiliene som engelskmennene tok med seg. Hun har aldri fått utdanning, og kunne hverken lese eller skrive. Men hun ønsket så gjerne å lese Bibelen. Denne bønnens kjemper kan nå lese bibelen, har søndagskole for barna i område og underviser familiene. Hun har en brann for at barna må lære Bibelen utenat.
Da hun ba for meg før vi dro, kjente jeg meg beriket og så velsignet. Hvilke løfter har ikke Bibelen gitt disse mine minste eller fattige eller ulærde?

Laos:

I en grense-by er det bygd et digert Casino. Hver siste dag i månenden går folk fra den lokale menigheten til casinoet og ber. Jeg har vært med en gang. Vi har ansett det å kjempe mot dette stedet som et av de viktigste kampmål. Uendelig mange familier er ødelagt, ekteskap splittet og hus solgt i kjølvannet av virksomheten der.


 Casino
Vi spiste lunch sammen, pastorparet og jeg. På nabobordet satt ei dame og forstod at vi var kristne. Hun lurte på hvor jeg hørte til og om det fantes en engelsktalende menighet i byen. Vi forklarte at det over veien her,  var samlinger på engelsk

Hun forklarte hvor hun var fra, og at det var mange kristne som jobbet der. Større slag i magen har jeg aldri fått, eller i mine teologiske grunnpilarer. Alt jeg bygger på sier at det ikke går an å jobbe for et slikt sted. Jeg lurte på om hun var misjonær, men det var hun ikke, hadde vært litt av og på, men savnet et kristent felleskap og undervisning. De første årene hadde de hatt noen komme fra hovedstaden for å undervise på engelsk. Det hadde opphørt for en stund tilbake.
Min Pastor venn sa at de hadde planer om å gå dit dagen etter for å be. Hun sa at det for betjeningen passet best kl. 19.00, da hadde de det ikke så travelt......Så var en ny dør åpnet. "Han dekket et bord for oss like forran våre fienders øyne..."

Det er greit å få teologiske utfordringer, men å måtte snu så totalt som her, sliter jeg med.... Men, er det ikke litt likt Gud? Gjør han ikke alltid noe helt annerledes, helt nytt?

Så plutselig ser jeg Guds hjerte for disse menneskene som jobber der også. De er også Hans elskede. Kanskje det er slike steder vi ville funnet Jesus i dag?