Laos bloggen

Kanskje det er slike steder vi ville funnet Jesus i dag?

2012-02-01T03:44:00.000-08:00

Burma:
Hadde virkelig tenkt å starte micro finans denne gangen, eller komme noen skritt videre. Jeg har stor tro på det, men de er nok ikke modne for dette enda. Må ha flere runder før jeg er villig til å satse kroner på det eller før jeg er villig til å la noen "prøve og feile". Jeg vil sikre at organisasjonen er god og sunn. Det er den fortsatt ikke rundt pastoren som ivrer mest. Så jeg har foreslått å koble oss mot salvation army, som jeg kjenner godt der og som har lange erfaringer fra det arbeidet. Så får vi se.....

En trenger ikke så mye for å starte små bussines

Det er alltid så inspirerende å være i Burma. Jeg er ikke taler, men måtte tale på de to søndagene jeg var der, og opplever at Gud på en eller annen måte gir meg noe som jeg med brann kan bære fram.

Vi besøkte flere menigheter og Burmesisk misjonsarbeid. For meg er det ikke først og fremst å starte noe nytt, snarere å kanskje veilede og hjelpe dem å finne veien selv.

Lokal telefonsentral. Slike er det på nesten alle gatehjørner.
Mobilnettet er ikke utbygd (enda, men det er nok ikke mange månedene før dette er en saga blott)

Det blir sagt med et smil at vi må ha treenigheten: barnehjem, bibelskole og kirke. Alle menighetene tenker likt. En sannhet jeg stiller dem til ansvar for. Hvorfor gjør dere det dere gjør? Hva er brannen, hvem vil dere nå? Mangel på penger blir ofte refrenget som synges om og om igjen, Jesus spurte ikke disiplene om hvor mye penger eller hvor lite penger de hadde med seg, men hva har dere. De kom fram med nista til en liten gutt..... Profeten spurte også enka hva har du i huset, ikke hva mangler du. Vi kristne må finne fram det vi allerede har og bruke det. Det er nok det som han har gitt oss. Men han vil ikke at vi skal grave det ned, men bruke det og forvalte det på en sunn måte til velsignelse og noe 50 fold noe annet 100 fold....
Selv om noe går fryktelig tregt, og noe annet skjeivt, så ser vi allikevel resultatene: mennesker får et bedre liv. Mange legger ned mye arbeid for at andre skal få det godt.
Jeg er jo litt skeptisk til alle disse barnehjemmene. Og det tror jeg er riktig. Det kan tenkes at det finnes bedre måter å løse problemet på enn å bygge flere og større barnehjem. Men de barnehjemmene jeg har vært på blir preget av familiebånd mellom barna. En slik kjærlighet er vanskelig å spille over tid. Jeg opplever at de faktisk har det godt og gleder seg over hver minste ting.

Kristen familie utenfor Mandalay, Burma

Men vi møtte også mennesker i stor nød. Nord for Mandalay bor det 5 kristne familier i en slum. Hyttene er bambus og gras dekket til med en fillete presenning. Slik har de bodd i flere år. Men de har gleden, Jeg kjenner på familiebåndene, og smerten blir desto større. Lederen for disse fem familiene, er ei Indisk ettet kvinne på rundt 50.

Daw Htay (bak til høyre) har tatt til seg ie mor med to barn. Mannen til Daw dro med barna da Daw ble en kristen for 4 år siden. Hun leder nå den lille forsmalingen på 5 familier.

Hun kommer fra slavefamiliene som engelskmennene tok med seg. Hun har aldri fått utdanning, og kunne hverken lese eller skrive. Men hun ønsket så gjerne å lese Bibelen. Denne bønnens kjemper kan nå lese bibelen, har søndagskole for barna i område og underviser familiene. Hun har en brann for at barna må lære Bibelen utenat.
Da hun ba for meg før vi dro, kjente jeg meg beriket og så velsignet. Hvilke løfter har ikke Bibelen gitt disse mine minste eller fattige eller ulærde?

Laos:
Jeg kjenner meg oppglødet. Den siste uka reiste jeg i Laos, først i prosjektet deretter for å møte venner .
Før jul ble en av mine venner og 7 andre fengslet for evangeliserende arbeid. Min venn som hadde vært fengslet 2 ganger før, kom ut forrige uke. Ingen anklager myndighetene for behandlingen, men takker Gud for at de får lov til å tjene Gud hvor enn det skulle være. Bibelen beskriver dette som det naturlige for oss kristne, siser de.

I en grense-by er det bygd et digert Casino. Det sies at de ofrer menneskeblod der hver måned. Hver siste dag i månenden går folk fra den lokale menigheten til casinoet og ber. Jeg har vært med en gang. Vi har ansett dette stedet som Satans hus, og å kjempe mot dette stedet som et av de viktigste kampmål. Uendelig mange familier er ødelagt, ekteskap splittet og hus solgt i kjølvannet av virksomheten der.

Casino
Vi spiste lunch sammen, pastorparet og jeg. På nabobordet satt ei dame og forstod at vi var kristne. Hun lurte på hvor jeg hørte til og om det fantes en engelsktalende menighet i byen. Vi forklarte at det tvers over veien her, i en lokal NGO sine lokaler hver søndag var samlinger på engelsk (finske pinsemisjonærer, tror jeg)
Hun forklarte hvor hun var fra, og at hun var personlig assistent for casinoets eier, og at det var mange kristne som jobbet der. Større slag i magen har jeg aldri fått, eller i mine teologiske grunnpilarer. Alt jeg bygger på sier at det ikke går an å jobbe for et slikt sted. Jeg lurte på om hun var misjonær, men det var hun ikke, hadde vært litt av og på, men savnet et kristent felleskap og undervisning. De første årene hadde de hatt noen komme fra hovedstaden for å undervise på engelsk. Det hadde opphørt for en stund tilbake.
Min Pastor venn sa at de hadde planer om å gå dit dagen etter for å be. Hun sa at det for betjeningen passet best kl. 19.00, da hadde de det ikke så travelt......Så var en ny dør åpnet. "Han dekket et bord for oss like forran våre fienders øyne..."

Det er greit å få teologiske utfordringer, men å måtte snu så totalt som her, sliter jeg med.... Men, er det ikke litt likt Gud? Gjør han ikke alltid noe helt annerledes, helt nytt?

Så plutselig ser jeg Guds hjerte for disse menneskene som jobber der også. De er også Hans elskede. Kanskje det er slike steder vi ville funnet Jesus i dag?

Fortsatt flom i Bangkok: Matutdeling

2011-12-13T18:20:00.000-08:00

Flommen i Bangkok har vart i flere måneder. Vannet er i ferd med å synke, og etterlater seg sorpe og ødelagte hjem. Mange har mistet det de hadde, og mange av fabrikkene er ødelagt eller stoppet pga av vannet. Det betyr arbeidsledighet.

Dette var den siste av 7 hjelpesendinger de Lutherske kirkene i Bangkok sendte. Nå begynner etterarbeidet med å gjøre reint, bygge nytt og pusse opp. Det vil bli kosbart for alle.

Siste nyhetsbrev og litt om hva vi holder på med.......

2011-12-13T06:41:00.000-08:00

Nytt nyhetsbvrev???? hva skal jeg skrive om?

2011-12-08T19:51:00.000-08:00

<><> <><> <><> <><>

Jeg skal egentlig skrive om Laos. Som sikkert de fleste vet, bor vi i Bangkok. Jeg reiser til Laos ca ei gang annehver måned ca 10 dager om gangen. Dette året har mange av turene blitt å ta med besøk. Det betyr mindre tekniske og prosjektmessige gjennomganger. Samtidig betyr det også at jeg får delt hjertet med dem som kommer. Ja, jeg skulle bare likt å gitt dem som kommer hit enda bedre innblikk i dette flotte landet og ikke minst menneskene.

De Laotiske barna bøyer seg i respekt for de Norske ungdommene

Etterhvert kan jeg se noe forskjell på hvilke folkegrupper de tilhører. Det er liksom en dybde og rikdom her jeg bare såvidt ser ned i, men som jeg aner rommer så mye mer; kultur, språk, tradisjoner, ansiktstrekk, - og ikke minst mat. (hva med kokt frosk? Stekt er greit nok, men kokt, med saftig hud som slipper når du biter i den....? smaker fakisk bedre enn stekt, men den første biten er fryktelig ekkel. Men siden jeg hadde med en ungdomsgjeng fra Oslo, så måtte jeg jo late som om dette var helt vanlig kost!!!)

NMS-u på tur til Laos, del 2

2011-11-02T02:39:00.000-07:00

Selv om det var lørdag, og barna egentlig skulle hjelpe foreldrene på markene, var det mer enn 20 barn som møtte oss. De er stolte over den nye skolen.

De som er lavere i rang eller alder må bøye seg for de eldre.... Å gå oppreist forbi en hvit her ville vært uhøflig.

NMS-u ungdommene ville gjerne gi en gave. jeg visste at tavlene de hadde var gammelt arvegods fra andre skoler, noen svartmalteplanker slått sammen. Vi hadde derfor fått bestilt tre nye tavler til skolen, som ble overrakt til barna og lærer.

Vi er ikke her bare for å høre på taler på laotisk... NMS-u ungdommene ville gjerne dele noe. men IKKE evangelisere!!! Her er trollet under broa, skremmende nok om en ikke hører stemmen. Men hvordan oversetter en TROLL til Laotisk? Barna jublet da den største bukken stanget trollet.

Kjekt når loppa er der i hånda di.

Men ikke like kjekt at den havnet i håret mitt!!!

Ikke lovsangsmøte, men barna gleder seg over de merkelige norske ungdommene. Hode skulder kne og tå, og lille petter edderkopp... fantastis morsomt!!!

Det er tid for innhøstning. Denne sekken er kanskje på 40 kilo, og har blitt båret hit av ei lita jente. Sunniva klarer noen meter, men det er tungt!!

Kanskje jenta som kom med byrden også heller ville vært på skolen i dag?

Ranghild smaker på grøden. Med det brede smilet får hun den inn på tvers.

En av de fattigste i landsbyen. Denne dama har ingen barn til å ta vare på seg, og lever av det som er til overs fra de andre.

Mirriam ønsker alle en god jul på forskudd

NMS-u til Laos

2011-11-01T04:55:00.000-07:00

Jeg har et fantastisk besøk av 12 norske ungdommer.
9stk fra NMS-u, 2 stk Hald studenter i Laos, og en ettåring i Bangkok. Ei så stor gruppe har vi aldri hatt med oss før til prosjektområdene i Laos. Min lokale Laotiske sjef var nervøs: så mange, - og så ungdommer.!!!! Vi kan jo aldri vite hva de vil finne på....

Nei, det kunne vi ikke vite, og begrensningene var nok lagt rundt oss som et usynlig nett. Jeg fikk tydelig beskjed om at de var under min personlige beskyttelse, og at myndighetene hadde tillatt dette i mitt personlige navn. Større byrde kunne de neppe legge på mine smale skuldre.

Men om det er lov å skryte over egen ungdomsorganisasjon, så er dette rette anledning!! Er stolt over å være norsk når jeg er sammen med disse ekte, jordnære, sprudlende, dype ungdommene. Hjerte på rett plass!! Gøy og en utrolig oppmuntring for meg. Tror at Laotene vi møtte opplevde noe av det naturlige og sunne i denne ungdomsgjengen. DETTE KAN VI HA MER AV!!!!

Hald-studentene i Laos var også med på turen.

På en slik tur er det mye å lære: Gjertrud måtte i tillegg arbeide for føde. Å høste ris er både tungt for ryggen og skittent på føttene....

Dalane vgs og NMS Laos: nytt samarbeidsprosjekt

2011-10-04T21:55:00.000-07:00

Elevaksjonen skal støtte prosjekt i Laos

Elevene ved skolen har stemt frem Det Norske Misjonsselskap ved Atle Roger Mydland som ny samarbeidspartner. Støtten vil gå til et prosjekt i Laos som skalle fremme utdanning og helse. Skolens hjemmeside vil i løpet av høsten oppdateres med informasjon om prosjektet.

03.10.2011

sorg/Burma

2011-10-04T04:52:00.000-07:00

En mann hadde en fin hage med mange slags blomster. Han gikk rundt og så på de vakre blomstene som spirtre opp, kjente det bruste i han når har så nye farger og blomster komme ut i sin prakt. Nå var det en blomst som vakte oppmerksomheten spesielt, han måtte liksom bort og se på den ekstra, lukte på den.... plukke den og ta den med seg.....

Vi mistet en av våre unge medarbeidere her i Burma denne uka.

Nye skjeier?

2011-09-25T07:31:00.000-07:00

Nye skjeier???

Det må ha vært mange fly som styrtet i dette området under Vietnam-krigen. Godt stål blir smidd til de beste jordbruksredskaper og kniver. Aliuminium fra styrtede fly smeltes om på enkle gruver til spiseredskap og skåler.

Laos - et glemt land

2011-09-21T18:46:00.000-07:00

Laos

- et glemt land?

Da vi fortalte folk at vi skulle være misjonærer i Laos, var det mange som bare trakk på skuldrene. Laos er ikke et sagnomsust land, ja folk flest vet ikke om dett er et land i Asia eller en by i Afrika.

Dette lille, særegne landet, med risåkrer, og skogkledde fjell, klemt mellom de større søskenene Kina, Vietnam, Thailand og så vidt Burma, har grodd seg fast i våre hjerter. Det har snart 6 millioner mennesker totalt, fordelt på over 50 nydelige folkegrupper. Mange av disse små folkegruppene har fortsatt sin identitet med særegen kultur og språk. Bambushytter på pæler eller på bakken ser vi forskjell på. Noen har ei stor sol som symbol på husveggene, da er de Hmong-folk. Selv om de fleste har byttet ut tradisjonelle klesdrakt med mer ”lettvint” bekledning, ser vi fortsatt disse flotte besmykkede kvinnene med store hodeplagg.

Har de ett bryst ute, eller løst, er de allrede gifte (godt å vite!). Noen av dem lever i ”skogen” med svibruk, og flytter hvert 5-10 år. Andre, men det er fortsatt et fåtall, har slått seg ned i de voksende byene. Særlig hovedstaden, Vientiane, med den fransk-inspirerte arkitekturen og mattradisjon, har lokket til seg arbeidskraft fra landsbyene. Byen er ikke bygd for dagens trafikk, og i ruchtida kan det stå nokså stille. De store hovedveiene gjennom landet er viktige handelspasasjer for varer mellom Thailnad og Kina. De svingete og smale veiene har ofte en altfor stor slitasje og har bare delvis asfalt. De store kjøretøyene suser gjennom landsbyene som har bebyggelsen helt inntil veien. Et lite dunk kan høres, så var den hanen slaktet.... Ingen stopper for å se hvordan det gikk. Vi ser på de små barna som leker i veien og tenker på våre små hjemme. Det er ikke skjeldent vi ser en buss eller lastebil langt nede i skråningen utenfor veien.

Landsbysjefen ser utover hyttene han har ansvar for. Han har hjulpet disse fattige bøndene til å få godt vann.

Se siste film fra Laos: Speed båt på elva, ny skole

2011-09-14T22:17:00.000-07:00

Det er lov å drømme: landby i Laos, på grensen til Vietnam fikk ny skole

2011-09-12T08:21:00.000-07:00

Det er lov å drømme

Barna i den avsides liggende landsbyen Phunthan i Laos, helt på grensen til Vietnam, fikk endelig skole.

1. september var Atle Roger Mydland fra Sokndal med på åpningen av en flunkende ny skole på landsbygda i Laos.

Det tar to timer med bil fra Xiangkhoang og en halvtime med elvebåt nedover elva mot Vietnam. Der ligger den nydeligste landsbyen mellom risåkrer og jungel. Det er vanskelig å si hvem som var stoltest; barna som fikk skole for første gang eller foreldrene som hadde bygd skolen.

Det Norske Misjonsselskap har hatt samarbeid med denne landsbyen i flere år. Vannprosjektet har allerede gitt store resultat. Grønsakshagene står grønne og frodige, og damene har fått ledig tid til å starte en storstilt silkevevings produksjon. Nytenkende og aktive er kanskje en beskrivelse vi ville brukt i Norge på disse arbeidsomme fjell- og jungelfolkene.

Tross store forbedringer etter at de fikk drikkevann, - det var en stor utfordring som særlig mødrene ofte la fram: skoleveien. Barna måtte gå 1 1/2 time hver vei til skolen. I regntida var veien særlig vanskelig, forklarte barna, og viste hvordan de ofte datt på den såpeglatte og leirete stien. Den farlige elva måtte krysses, og for to år siden døde to av vennene deres i elva.

Nå har landsbyen jobbet mot et felles mål: ny skole. Alt er bygget på dugnad de siste tre månedene. De har slitt for det, det er deres!!! Det Norske Misjonsselskap har gjennom kirka i Laos hjulpet med å holde en byggeleder og materialer for å gjennomføre prosjektet.

Barna strømmet til fra alle kanter, noen med fine hvite bluser og uniform, mens andre ikke hadde så rene eller pene klær. Dette var den første skoledagen for de minste, og for de større: endelig slutt på en lang og farlig skolevei.

Skolen har tre rom og tre lærere. Den var planlagt for 80-90 barn. Men som i de andre prosjektområdene, ryktes det om ny skole. Folk som bor enda lenger inn i jungelen kan for første gang sende sine bar til skole. På åpningen var skolen alledere stappfull: 119 barn, 121 da vi talte en gang til..... På noen av pultene var det allerede 4 barn.

1. skoledag er spesiell for alle barn, samme hvor en er i verden. Det er fest! Og med fest: taler og leker. Som premier fikk de tre klasserommene hver sin globus. Det er vanskelig å forstå hvordan verden er nedover elva og på den andre siden av jungelen. De pekte og gransket på globusen og fikk straks et større bilde på verden; noen der oppe har gitt skole til oss her nede...- Hva er egentlig opp og ned på jordkloden vår?

Det Norske Misjonsselskap har samarbeidet med den evangeliske kirka i Laos siden 2004. Atle Roger Mydland fra Sokndal har jobbet i prosjektet siden 2007.

Kjennetegnet for prosjektet har vært drikkevann, men også skole og voksenopplæring samt jordbruk har vært viktige innslag. Gjennom samarbeidet med de lokale myndighetene har kirka fått en lettere hverdag, og kirka anses som en dyktig samarbeidspart og rådgiver når det gjelde å utvikle det fattige landet videre.

SeiKyi, et skoleprosjekt i en slumlandsby utenfor Rangoon, Burma

2011-08-29T08:07:00.000-07:00

Vennskap over grenser

2011-05-05T07:25:00.001-07:00

Kjære familie,venner, forbedere og støttespillere

Originalfila med bild er kan du se her:

Av Atle Roger

Det er påske nå, men den store påskefølelsen er der ikke. Vi har selvfølgelig ikke snø. Kanskje omgivelsene her minner mer om påskeevangeliet enn det snø egentlig gjør?

På fredag, etter skolen, skal vi samles i den internasjonale kirka her; det blir måltid og fotvask, og vi vil minnes den grufulle hendelsen og samtidig den alt givende kjærligheten som fant sted for så lenge siden. Vi har nok alle noe skitt på beina vi helst ikke vil vise andre, og i iallefall ikke la andre vaske bort.... Men Jesus sier det tydelig, og gir oss et bilde av en Herre som tjener sine venner; "Hvis jeg ikke får vasket deg, har jeg ingen del med deg"
Det er bare Han som kan vaske bort våre misgjerninger, og det gjorde han med sin egen død. Vi kan derfor med frimodighet kjenne hans vennlige hender om våre såre ankler og tær.
Søndag morgen kl 05.30 er det oppstandelses fest ved et svømmebasseng på et hotell i nærheten. Da skal vi feire oppstandelsen samtidig som vi forhåpentligvis ser sola stå opp til en ny dag.

Familien vår

Selv om vi er misjonærer, opptar nok familiesituasjonen oss minst like mye som hjemme i Norge. Jeg vet ikke om det er varmen eller mangel på årstider, men opplevelsene synes å blir så mye sterkere. Høyere opp og lavere ned....

Gjør vi det riktige for barna, og forvalter vi våre liv på best måte?

Spørsmålene er der, men svarene er aldri så tydelige. Det største spørsmålet for oss nå er hvor lenge vi skal være her ute. Ja, vi har allerede bestemt oss for å forlenge oppholdet med ett år, men er vi ferdige med det?

Det siste året har hatt store oppturer og også noen nedturer:

Vi flyttet til Bangkok, jentene begynte på en kristen internasjonal skole, og stortrives. Men det har også kostet mye: alle leksene er på engelsk, i tillegg er det ganske mye av dem. Det betyr et tredje språk for dem
allerede. "så flott" sier mange, og tenker lite på frustrasjonen som ligge bak det å være analfabet og ikke forstå mye... De har fått seg mange nye venner, og tror nok som barn flest; at dette er den beste skolen i hele verden.

Ferie til Burma
De buddhistiske landene her feiret nylig nyttår med en stor vannfestival. Da skal en vaske og vaskes ren og forberede seg på et nytt år. Det betyr mye vann, gjerne vann med is oppi. Selv om temperaturen her er høy, blir en fort syk hvis en går søkkvåt en hel dag....

Vi reiste til Burma, tenkte at et "lukket" land nok ikke hadde samme ville feiringen som Thailand. Det viste seg å være helt feil. Disse dagene var alt av butikker stengte. Å få en tørrsetet taxi, nesten umulig (få har vinduer!!).

Vi besøkte to huskirker og flere barnehjem. Det var en stor opplevelse å være på leir sammen med 6 barnehjem. Jentene våre fant fort leken med de burmesiske barna, og Astrid underviste i kakebaking i leirkrukke på gassflamme!!! Noen syntes denne nye maten var skremmende søt, andre, som Sara på 5, elsket kakene og sto klar når nye kaker kom ut av krukka.
Vi var forberedt på at vi sansynligvis måtte si noe, sånn er det alltid. Og noen tanker har vi jo.... Men søndag formiddag, i kirka ble det klart at jeg nok ikke bare skulle si noe, men tale. Det ble servert lunch til alle i kirka: ris med bønner i. Litt smakløst, men OK. Så, uten opphold ble vi sendt til neste husmenighet. Flere fra den første menigheten fulgte med. Og så sannelig, - preke måtte jeg der også!!! Forferdelig uvant. I norge får vi noen steder såvidt noen minutter når vi er hjemme og skal snakke om misjonstjenesten i Thailand og Laos!

AstridAstrid begynte i HIV/AIDS-prosjektet til kirka, som mye går ut på hjemmebesøk og aktiviteter samt støtteordninger for "brukerne". Det er lite fokus på HIV/AIDS problemet i Thailand, men det må uten tvil være en av de største utfordringene landet har. Kirka blir også berørt som alle andre deler av samfunnslivet.Fortsatt er det lite kunnskap, og vonde holdninger bandt folk. Disse menneskene opplever å være dagens spedalske, og blir ofte utstøtt fra skoler og institusjoner.Men de er mennesker, elsket like høyt som deg og meg. De er kanskje de "minste" som Jesus ville henvendt seg igjen og igjen til.....?På grunn av budsjett kutt fra januar 2011, kuttet NMS hele støtten til dette prosjektet. Kirka vurderer nå å legge det ned og overlate arbeidet til større organisasjoner.

Med noen penger som ikke var oppbrukt i 2010, og noe fra Finsk misjon, har avdelingen klart å fortsette arbeidet inntil videre.

Denne endringen påvirker selvfølgelig Astrid og engasjementet hennes. Samtidig ser hun mulighet for å hjelpe kirka videre på andre områder, og tenker da spesielt på familier. Det blir spennende å se....

Atle RogerJeg jobber fortsatt i Laos, dvs 1-2 uker hver måned. Ellers har jeg hjemmekontor i Bangkok. Rent følelsesmessig er det tøft å bo i storbyen, hvor vi har alt. Mange folk er bare søkkrike!!. Ei lita flyreise på godt en time, eller nattoget på 12 timer.... så er verden annerledes. Ja, vi finner nok av fattigdom og fortvilelse i Bangkok også, men landsbygda i Laos er liksom så totalt annerledes. Folk ser nesten like ut, har noe av den samme religionen og samme kulturen (sett med de første norske øyne). Jeg vet ikke om det er fjellene og landsbyene som balanserer på eggen av fjellet, de endeløse landeveiene med stup uten føringskant og jungel, av og til noen landsbyer der barn leker midt i veien, høner flakser og grisene hyler av sted.... Jeg ser barn og gamle, kanskje noe skitne hvis du ser etter, men med noen ansikter så nydelig formet! De arbeidsføre er ofte på åkrene på dagtid, men det er litt forskjell fra landsby til landsby. Selv om livet er hardt og mange er svært arbeidsomme, finnes det også landsbyer hvor folk venter; venter på å bli servert, eller på at lykken skal snu. Ofte snus lykken til det verre når en bare venter på den, eller når en spiller for å få den.
Jeg kan nok ikke skjule min begeistring for dette folket, eller disse folkene, for de er mer enn 50 forskjellige folkeslag og språk, med egne kulturer, religioner og tradisjoner. Det er som å gå på en setervoll på forsommeren hjemme i Norge: Det er ikke den ene blomsten som gjør at enga er flott, men det fantastiske samspillet i farger og toner. Som ingeniør blir jeg fort fascinert over de store byggeprosjektene i Bangkok, men her er noe mer: noe ekte og enkelt, ikke sminket og gjort fint, for det er fint allerede: et skaperverk som fortsatt mange steder framstår noe uberørt.

Vi har lett for å romantisere alt, ønske at det skal være som det alltid har vært, hos dem, men ikke hos oss. Vi vil ha det nyeste av alt, men vil helst at de skal bruke de tradisjonelle klærne og vannbøfler til å arbeide i risåkrene.

Laos har av mange blitt betegnet som et lukket land, og tenker da helst i negativ betydning. Kirkeledelsen ber oss om ikke å be om at landet skal "åpnes". Be heller om at hjertene skal åpne seg, for da blir menneskene virkelig frie. Nabolandene viser tydelig de negative konsekvensene av "åpne" land.

LandsbyutviklingDessverre er vi avhengige av gaveinntekter. Budsjettet for i år ble halvert i forhold til tidligere. Det betyr enkelt at vi får gjort under halvparten av det vi har kapasitet til!
Vi gleder oss allikevel over det vi får gjort: en ny skole, drikkevann i to landsbyer og toaletter i en landsby. Voksenopplæring og jordbruk har måttet vike, da dette krever forutsigbart budsjett over minst tre år.

Det er også andre organisasjoner som gjør noe av det samme som vi. Hver ny skole og hvert nytt drikkevannsystem gir en forandring og en bedre mulighet for framtiden. Samtidig ser vi ofte at landsbyene ikke får en videre utvikling. Jo,- de vil gjerne utvikles videre, men finner liksom ikke ut hvordan selv å utvikle seg.

Om det har med kultur,kunnskap eller religion, vet jeg ikke, men det er svært få mennesker vi møter som har planer for sine liv eller tanker om hvordan ting vil være om 5-10 år. De har ris i dag, og det har de hatt før, så det har de nok i morgen også....

Vi ser i de mer sentrale områder av landet, at enten tar de imot utviklingen eller så blir en overkjørt av den. Vi ønsker at menneskene på landsbygda ikke skal bli avhengige av ytre hjelp for u tvikling, men at de skal få en start der vi går hånd i hånd den første biten, med feks å gi voksne evnen til å lese og skrive. Det vil igjen vise dem nødvendigheten av å gi barna (også jentene) skolegang. Nye dyrkingsformer og grønsaker gir større avkastning og mer næring. Helse og hygiene må læres. Det er ikke tilfeldigheter eller onde ånder som styrer alt i verden. Vi, dvs de, må ta ansvar, og når de gjør det, ser vi at forskjellen er stor. Noen sier at inntektene er flerdoblet, andre sier at de nå ikke blir syke som før, at diareen som herjet tidligere er borte....
Det er ofte de få gode historiene som blir lagt mer
ke til: jenter som har fått seg arbeid i Bangkok eller andre storbyer. De kommer hjem med flotte klær og penger...

Men det er også vonde historier, og kanskje flest av dem. Men de fortelles ikke, og kanskje forsvant disse jentene bare ut av historien....

Noen ganger blir disse tankene overveldende. Det blir et kappløp med tida og med den hurtige påvirkningen bla. som følger av satellittfjernsyn i hver minste avkrok. Hvordan kan vi hjelpe? Nei, vi kan ikke hjelpe alle, men for hver av dem som får hjelp, blir livet annerledes. Om du som mann møtte dem, ville de smilt høflig og fortelle deg hvordan de hadde det før. Men hvis du var ei dame, ville du sannsynligvis kjent på takknemligheten i den moderlige omfavnelsen og det strålende varme blikket du fikk! Så ville de kanskje vise deg grønsakhagen....

General og Biskop i jungelen

2011-04-17T22:08:00.001-07:00

Nylig fikk vi storbesøk fra Norge. Den nye generalsekretæren i NMS (storsjefen i Stavanger), et styremedlem i NMS og en fung. Biskop i Den Norske kirke.

Et prosjektbesøk som dette er spennende for oss alle, og gir oss en mulighet for å vise både landet, prosjektet og ikke minst de vakre menneskene.

Spørsmålet som reises og som bør reises til stadighet er: Hvilken nytte og forandring skaper prosjektet? Er det vel anvente penger?

Vi startet fra Bangkok om morgenen. Tok fly til hovedstaden i Laos, Vientiane, hvor en minibuss ventet på oss. Etter 10 timers kjøring og mange mørke mil var vi framme i provinshovedstaden Ponsavan i Xiangkhoang provinsen (nord-øst Laos).

Her er biskoppens, David Gjerp sin beskrivelse av turen i Laos etter noen dager i Bangkok:

Laos

Noe av samme opplevelse av høydedrag hadde jeg da vi i bil passerte 2000 meter høyde nord i Laos på vei mot byen Xiengkhovang. Her skulle vi besøke landsbyer inn mot jungelen der NMS-prosjekter nå hadde skaffet de fattige innbyggerne tilgang på vann. Det bodde ca 3-400 mennesker i hver landsby,- og kvinnene hadde til nå måttet gå i to timer for å hente vann til det daglige forbruk. Overalt var det glade ansikter som møtte oss, og med tydelig stolthet viste de frem landsbyens nye møteplasser,- vannkranene. Å skru på en kran utenfor eget hus for å oppleve at friskt vann sprutet ut i store mengder måtte være det nærmeste disse landsbybeboere hadde vært himmelen her på jord! Prosjektet var igangsatt og drives av Laos Evangelical Chursh(LEC) i samarbeid med NMS. NMS misjonær, Atle Roger Mydland fra Bangkok følger opp landsbyene i samarbeid med diakoniavdelingen i LEC og lokale myndigheter. På hver vannpost var skrevet "Gitt av kristne i Laos",- og på de store sementerte vanntankene var det påmalt kors med blå maling. Det var sterkt å se korsmerket lyse mot oss midt i et gammelt kommunistregime,- der også kommunens ordfører høytidelig takket de kristne for den hjelpen som var kommet! Fra alle disse høydedrag har jeg med meg mange tanker tilbake til egen hverdag. Sterkest er opplevelsen over den takknemlighet en blir møtt med,- og hvor lite som egentlig skal til for å hjelpe så mange. Hele prosjektet med 8 vannposter kostet ikke mer enn 20.000 US dollar.

Dette betydde en avgjørende forskjell for så mange mennesker! Det som for oss er det mest selvfølgelige av alt: Vann i springen! Neste år skulle en i gang med bygging av latriner. De så frem til det med glede og forventning! Deretter kanskje skolebygg til barna. De sterkeste opplevelser jeg har med meg fra disse høydedrag i Bangkok og Laos er derfor at det faktisk nytter! Misjonens og kirkens innsats kan gjøre den store forskjellen! Og for oss som rike norske kristne bør vi ikke være i tvil om at hver krone vi gir til dette kan få en helt annen betydning der ute enn nedsaltet i vår egen lommebok! David Gjerp, domprost i Tønsberg

I den mørke grotta, hvor det påstås at de gamle steinkrukkene ble laget, kom det et lys, som blandet med røkelsen som stadig steg opp, fikk den nye generalsekretæren vår til å se lyset " fra det høye". Må det føge hans tjeneste!!!!

B ur ma og internet cafe

2011-03-20T07:43:00.000-07:00

Naa er vi alle paa plass: 4 stk fra acta team og to ingeniorer fra Stavanger. Vi skal sette opp en internet cafe i sammen med ei lita krke her.

Hele teamet kom velberget fram. Har hatt en flott dag i menigheter. Hoeres ut for at alle har hatt en god og naer opplevelse av 1. dagen. De er nok mer slite enn vi hadde haapet paa. Jeg satser paa et fult program med mye arbeid, at de gjennom det faar energien tilbake....

Gud fortsetter aa overraske i dette prosjektet, utrolig spennende aa se et uviktig og uvesentlig prosjekt, som det virker som Gud har mye fokus paa. Begriper ikke dette.

Saa er maalet ikke cafeen, men aa bringe Guds naerhet til nye mennesker gjennom et rom.

Kommer mer bilder og nyheter etterhvert.

besøk i laos

2011-03-12T22:54:00.000-08:00

http://www.youtube.com/watch?v=kPhSf_qFY24

Symaskiner HD.wmv

2010-10-07T05:31:00.000-07:00

Skole og vann i steden for bomber

2010-09-30T16:18:00.000-07:00

2010-09-20T19:01:00.001-07:00

TEXTAREA_ID

Barnehjem i Burma

2010-06-14T00:53:00.000-07:00

"IMI" landsbyene i Xiang Khoang, Laos

2010-03-11T03:52:00.000-08:00

Kirkeledelsen i Laos og Atle til Etiopia

2009-11-25T22:13:00.000-08:00

Laos-kirke på studietur i Etiopia

2009-11-18T03:21:00.000-08:00

7.- 16. november var Lao Evangelical Church (LEC) med kirkepresidenten Dr. Khamphone i spissen på studiebesøk i Etiopia. Formålet var informasjon om organiseringen av utviklingsarbeidet i Mekane Yesus kirka (EECMY). Det ble også et møte mellom mennesker og kirker med felles skjebne.
Av: Klaus-Christian Küspert , 17.11.2009

Dr. Wakseyoum Idosa, president i Ethiopian Evangelical Church Mekane Yesus til venstre sammen med Dr. Khamphone Kounthapanya, president i Lao Evangelical Church, de fikk et sterkt møte da en delegasjon fra Laos nylig var på besøk i Etiopia. Foto: Klaus-Christian Küspert

Høydepunktet av studieturen til delegasjonen fra Laos til Mekane Yesus kirka kom tidlig og uventet. Det som var planlagt som en liten høflighetsvisitt hos kirkepresidenten i EECMY, Dr. Wakseyoum, før samtalene med kirkens utviklingsavdeling DASSC skulle begynne, ble til et gripende møte mellom to kirkeledere som hadde opplevd forfølgelse og overvåking av et hardt kommunistregime, og som begge kunne konstatere at en kirke på tross av – eller kanskje på grunn av - undertrykkelse og ufrihet kan vokse og bli sterk.

Fellestrekk i Laos og Etiopia
Det var mye historie, men også et sterkt vitnesbyrd om Guds allmakt og undring over hans ledelse som kom til uttrykk i den 2 ½ timer lange samtalen mellom de to kirkelederne som fant tonen fra første øyeblikk.

Etiopia ble styrt av et hardt kommunistregime fra midten av 70-tallet til 1991, som fengslet, torturerte og drepte både kirkeledere og vanlige kristne, men som ikke kunne forhindre at Mekane Yesus kirka vokste og i dag er Afrikas største lutherske kirke.
Kommunistene kom til makten i Laos omtrent samtidig med Etiopia, og historiene til EECMY og LEC fra disse årene har mange fellestrekk. I dagens situasjon lever de derimot under mer ulike forhold i og med at liberaliseringen er kommet lenger i Etiopia.

Informasjon om prosjektadministrasjon
Hovedsamtalepartnere for delegasjonen fra Laos var nasjonale og regionale ledere i DASSC, organisasjonen som driver utviklingsarbeid for Mekane Jesus kirka. Møterunden startet med direktøren i DASSC, Mr. Deed Jaldessa, og fortsatte med besøk av DASSC-avdelingene ved flere synoder i vest og en rekke utviklingsprosjekter som støttes av NMS.

For det meste dreide det seg om spørsmål angående prosjektadministrasjon og – styring, og om mulighetene for å organisere og integrere utviklingsarbeidet i kirka.

Lytte til dialogen
Men så var det først og fremst også møter mellom kristne ledere som har opplevd vanskelige tider uten å gi opp håpet, og som har mye til felles til tross for store kulturelle forskjeller.

NMS Etiopia er glad og takknemlig for å kunne tilrettelegge for turen, og for å kunne lytte til denne dialogen mellom kristne fra forskjellige kontinenter – som bekrefter på en imponerende måte at det som forener oss som kristne er sterkere enn alt som skiller, men også at motstand og prøvelse kan gi styrke og en spesiell følelse av samhørighet og kristent fellesskap.

2009-10-17T09:26:00.001-07:00

Food in Laos

2009-10-02T02:11:00.001-07:00

Evaluering av Laos prosjektet

2009-09-30T23:33:00.000-07:00

Evaluering av prosjektet i Laos
NMS har over flere år hatt et samarbeid med kirken i Laos. Kirka har lenge før NMS ble med, vært engasjert i å hjelpe de fattige i sitt eget land. Siden 2005 har NMS sammen med kirka i Laos, hjulpet ca 20 landsbyer, spredt rundt om i landet.
Etter flere års tett samarbeid og ganske store summer utbetalt, var nå tida inne for å få en evaluering. Vi må finne ut hvordan dette arbeidet har vært, om mål er nådd og hva som har skjedd med landsbyene etterpå. Det ble derfor nedsatt et evalueringsteam som skulle besøke store deler av det arbeidet NMS har vært engasjert i.
Vi var på reise i 14 dager, og tilsammen besøkte vi 12 landsbyer fordelt på 4 provinser i Nord-Laos. Den lengste dagen med kjøring hadde vi lengst opp i nord. Vi reiste til den innerste landsbyen, helt på grensen til Kina. Her måtte vi først reise med bil en time, og så med to-hjuling 3 timer hver vei, på en sørpete og neste uframkommelig vei. På kvelden reiste vi til Udomxai, 9 timene på en grov og dårlig «kjerrevei». Da var alt som ikke ristet godt å sette seg ned på.
Landskapet er vakkert hvor enn vi kommer; grønt i alle regnbuens farger. Landsbyene ligger langs veien i de bratte dalene, ofte med elva i stupet under dem. Andre landsbyer ligger og vagler på de bratte åskammene vi kjører langs.
Navnene på landsbyene klinger som de små sildrebekkene som kommer ut av jungelen langs veien; Ban Phone Home, Ban Wangmon, Ban Najang, Ban Mai Long Tong, Ban Noi, Ban Had, Ban Phone Than, Ban Heed, Ban Khan, Phongsawan, Chiang Khan.
Ved første øyekast er landsbyene så like hverandre. Fargene på det bygde er stort sett i spekteret mellom gul-beige til rødbrun, omgitt av den grønne skogen. Klær har en tendens til å få den samme jordfarge.
Vi ser på byggestilen hvor langt de er fra byen, og ofte også hvor velstående de er. For også i byen er det fattige med skrøpelige hus, sett med våre øyne. I byen er det også flere og flere flotte bygg. Ja, Laos synes å være i stor utvikling i alle byområder.
Bygningsmaterialene er mur, betong og betongtakstein, og selvfølgelig vinduer. Når vi reiser ut av byen forandrer byggestilen seg. Veggene går fra betong til tre til bambus, og taket fra betongtakstein til asbestplater, bølgeblikk til stråtak. Det er ingen som har vinduer i husene sine i de fattigste landsbyene, men de har som regel trelemmer hvis de overhodet har noen åpninger utenom døra.
Vi ser, men blir liksom ikke mettet av å se nye ansikter som forteller om et liv så annerledes enn det vi er vant med. Barn, ungdom, menn og kvinner og de gamle har noe flott over seg, noe ekte.
Ansiktene vi møter har en mørk solstekt farge med store hvite smil. Smilet sitter vanligvist løst både i Thailand og Laos, men når det skal bli tatt bilde av folk kommer det stramme og harde uttrykket. Jeg tar vanligvis tre bilder i serie, det siste blir et godt smil.
Det handler om å bære hverandres byrder, men kanskje enda mer om å se hverandre.
Evaluering
Ja det var evalueringen jeg skulle skrive om denne gangen, da får det være nok av observering.
Vi samles i gårdstun, skolebygg eller helst i landsbysjefens hus. De er ca 15 stk, stort sett ledere av de forskjellige komiteer. Alle landsbyer i Laos har det samme systemet med komiteer som er myndighetenes kontaktpersoner inn i landsbyen. Vi er 6 personer; myndighetene 2, kirka 2 og NMS 2.
Engasjerte
De fremmøtte blir bedt om å fortelle både det positive og det vi kunne gjort bedre. Det siste er nok ikke like enkelt i denne kulturen, men vi merker engasjementet.
En sier at «nå, etter at vi lærte å skrive og lese kan vi forstå myndighetene bedre, og forholde oss til det». «I lederutviklings klassen har vi lært å ta vare på hverandre», fortsetter de. Familiene er styrket med større respektere for hverandre.
«Nå kan vi undervise komiteene våre det vi har lært. Før vi startet opplæringen i jordbruk fikk vi ca 1500 kg ris i året, nå har vi fått 2500 kg ris.
Prisen på mais har sunket mye det siste året. Allikevel har vi nå en samlet inntekt på $ 2-300 US pr familie», sier de og er veldig fornøyde (FN definerer 1 $ om dagen som målestokk for fattigdom).
I en av landsbyene har de fått en ny skole og alle voksne mellom 15 og 45 år har fått voksenopplæring. Leder for kvinnekomiteen er ivrig i samtalen. «Før var det vanskelig å selge, vi klarte ikke å rekne ut hvor mye ting kostet. Nå er det enkelt, vi kan rekne. Når barna er syke kan vi finne riktig rom på sykehuset. Før måtte vi huske hvor de forskjellige rom lå men nå kan vi lese».
Før hadde hun vært på mange møter i byen, men forstått lite, og hadde ikke kunnet lese eller skrive. Hun hadde blitt den beste på eksamen, og nå var hun aktiv i alle møter og kunne ta notater.
Det var ikke lenger slik at jentene måtte være hjemme og arbeide, «nå ser vi hvorfor også jentene må lære å lese og skrive» . Landsbyen så verdien i at også jentene fikk skolegang. Flere av de voksne ønsket å lære mer, men visst ikke hvordan eller hvor.
Vi gikk de ca 150 meter til vanntanken i en landsby. Det hadde regnet dagen før, og etter bare noen meter var skoene så tunge av leire at de ikke ville være med lenger.
Tidligere måtte damene gå 2 km på slike glatte veier for å hente vann. Jeg hadde nok ikke klart å balansere lenge med to pøser med vann over skuldrene på dette såpeføret.
Nå har de vann helt inn i landsbyen, og faktisk nok til å dyrke grønsaker.
I en landsby hadde de fått nytt drikkevann for 4 år siden. Nå slapp de å bruke halve dagen på å hente vann.
Produksjonen hadde gått opp betydelig.
Hver husstand sparte nå penger. Hver måned betalte de til landsbysjefen, og det siste året hadde de hatt råd til å bygge toaletter for egne penger.
Før ble mange syke av vannet, særlig barn. Siden de fikk drikkevannet hadde ingen vært syke på grunn av vannet.
Vi ser, men blir liksom ikke mettet av å se nye ansikter som forteller om et liv så annerledes enn det vi er vant med.
«nå ser vi hvorfor også jentene må lære å lese og skrive»
Tekst og foto: Atle Roger Mydland, Misjonær for NMS i Thailand/Laos

Landsbyliv: lokal smed

2009-02-02T16:46:00.001-08:00

Landsbyliv: ta skallet av risen

2009-01-31T02:03:00.001-08:00

ekstrainnsamling til flom i Udomxai

2008-10-14T03:34:00.001-07:00

Hjelp flom-ofre i Laos

De fleste av dere har allerede mottatt informasjon om flommen i Laos. Vi har fått mange oppmuntrende svar og spørsmål om hvordan vi kan hjelpe. dette gjør at vi med større frimodighet kan tørre å be om hjelp.

Det Norske Misjonsselskap (NMS) har nå bestemt at de vil setter i gang en innsamlingsaksjon for ofrene av flommen som har herjet i Laos den siste tiden.

I Laos hovedstad, Vientiane, har tusenvis av frivillige sammen med soldater stablet en 2,5 meter høy mur av sandsekker øverst på en flomvoll for å beskytte hovedstaden mot vannmassene. Det bor 200.000 innbyggere i selve sentrum og om lag 700.000 i omkringliggende områder.

På et tidspunkt stod Mekongelven 13,68 meter over det normale nivået. Det eneste som forhindret en oversvømmelse av hovedstaden var den oppbygde muren av sandsekker. Mange, særlig de fattigste har likevel mistet hjemmene sine.

Provinshovedstaden Udomxai har også blitt hardt rammet. Store deler av sentrum ligger nær elven. Da hele elven vokste fikk den en enorm kraft og fart. Hele markedsområdet med restauranter, handelslokaler og boliger ble radert bort.

Tre landsbyer, hvor NMS er engasjert, har blitt isolert pga. broer som har kollapset, boliger og en skole som er ødelagt. Ødeleggelsene av risåkrene betyr også magre tider resten av året. Til sammen er skadene i landsbyene på ca. 240.000 kr.

NMS har derfor opprettet en egen innsamling for naturkatastrofen. Gaver kan betales inn på kontonummer 8220 02 85030 og merkes 643484 8032.

For mer informasjon, ta gjerne kontakt med meg i Thailand på telefon 51 47 65 65 (norsk takst) eller e-post: mydland@nmsthai.com.

Oversikt over behovet:

Mat til ett menneske i 15 dager: kr. 60

Behov: 200 mennesker

Klær til ett menneske kr. 35

Behov: 200 mennesker

Hus: til en familie kr. 3 000

Behov: 17 familier

Skole kr. 168 000
Reperasjon drikkevann kr. 13 000

Skadene etter flommen i Nord-Laos

2008-10-12T21:01:00.000-07:00

Skadene etter flommen i Nord-Laos
Den plutselig voksende elva fikk en enorm kraft, og tok med seg alt på sin lange ferd mot stille hav. I Udomxai opplevde familier å miste alt, hus, mat, klær og redskaper. Risåkrene ble totalt ødelagt.

En skole ble slått helt flat.

Tilsammen er skadene i disse landsbyene på ca kr. 240 000.

Staute nordmenn i Laos

2008-10-03T19:18:00.000-07:00

Staute nordmenn i Laos

Så endelig er de på plass; Eirik og Kristian, to staute norske gutter.

Torsdag kveld tok vi imot to nokså trøtte ungdommer som hadde reist over 24 timer. De tok imot tilbudet om kveldsmat med brød, ost syltetøy og juice og deretter ei seng.

De har fått hvert sitt rom i en stor idrettshall. Her skal de bo i 6 måneder. Guttene er sendt ut av Hald international center i Mandal, og inngår i et internasjonalt fredskorps. To ungdommer fra Laos skal være i Kristiansand disse månedene. (det vil også være to ungdommer i Mukdahan, hvor vi bor, og to i Bangkok).

I Laos skal guttene lære seg litt Laotisk før de starter engelskundervisning og evt. dataundervisning for det Laotiske volleyball landslaget.

I går hadde vi en runde på byen. Enkle ting som såper og håndklær måtte kjøpes inn. jeg tror de satser på å bruke samme håndkle først på tallerkener, så på kropp og så på gulv. Når en handler for 700 000 kip på en dag må en tenke seg om. Tallet er i allefall stort, og sedlene mange!!!

Om 14 dager kommer de på besøk til oss i Thailand. Da blir det impuls samling med ungdommer fra Laos, Kambodsja, Thailand, Singapore, Norge og Findland. Det blir utrolig spennende å treffe ungdommer fra så mange land, og å få kjenne på felleskapet tross språkbarriærer og kultur.

Flom og ødelagte hjem

2008-10-03T18:36:00.000-07:00

Flom og ødelagte hjem
For 5 dager siden opplevde deler av Laos den værste flommen noensinne. Vi skrev for en mnd siden om flommen i sør-øst Asia, og håpet da at det skulle snart være forbi. Men nå på tampen av regntida opplever vi igjen monsunregnet med sin intensitet.

Mekongelva sto 13 meter over normal vannstand, og var bare 2-3 meter fra å oversvømme hele hovedstaden Vientiane. Det ligger store voller med sandsekker langs elva og viktige veiforbindelser. Mange, særlig de fattigste har mistet hjemmene sine.

Rapport fra Udomxai og prosjktområdene våre:

Provinshovedstaden ble rammet voldsomt. Store deler av sentrum ligger nær elva. Da elva vokste fikk den en enorm kraft og fart. Hele markedsområdet med resturanter og handelslokaler og boliger ble radert bort. Det er ingenting tilbake der.

Boligen som kirka holder til i ligger også lavt. Her sto vannet opp til halsen på folk (dvs ca 3 meter over gardsrommet). Heldigvis var ikke strømmen så kraftig der, slik at huset ble stående. I Udomxai mistet fire 4 personer livet. Menigheten takker Gud for at flommen ikke kom om natta. Da ville mange menskeliv ha gått tapt.

De tre landsbyene"våre" fikk også hard medfart (særlig den buddhistiske landsbyen). Landsbyene ble totalt isolert da elleve broer på den omlag 1 mil lange grusveien forsvant. 17 boliger med alle eiendeler og all ris forsvant i vannmassene. Folk har kun det de gikk i tilbake. En skole (som ikke har vært en del av prosjektet vårt) ble ødelagt. Risåkrene er ødelagt, noe som betyr magre tider i året framover. Vi har ikke fått oversikt over skader på vannforsyningen.

Vår medarbeider, Salom måtte gå til fots over 2 mil, og svømme over elvene for å nå landsbyen. Vi har kjøpt inn laken og det enkleste utstyret. Familiene som mistet hjemmene sine er innkvartert i den nye skolen som vi fikk ferdig i april.

Nå nærmer den kalde tida seg fort. Oppi fjellene her kan temperaturen gå ned mot 5 grader om natta.

Hvem har skylden

Vi kan alle være med å be for disse flotte menneskene. I disse områdene har folk et nært forhold til det åndelige. En slik hendelse kan oppleves som en straff, eller at noen er skyldige i ikke å behandle åndene riktig. Be om at de midt i denne fortvilte situasjonen ikke vender sinte ansikter mot Gud, men kan få oppleve at det er en god Gud som beskytter.

Millioner truet av flom i Indo-Kina

2008-09-07T07:56:00.000-07:00

Millioner av mennesker i Laos, Kambodsja og Thailand er truet av tidenes verste flom i Mekong-deltaet.

Områdene langs Mekong blir årlig rammet av flom, men aldri så omfattende som i år.

Totalt bor det mer enn åtte millioner mennesker i områdene som er truet av flom.
Flere måneders usedvanlig kraftig monsunregn har fått Mekong til å nå det høyeste flomnivået som noen gang er registrert.

I Thailand er minst 100 000 mennesker berørt av flommen. Minst 1000 hus og flere hundre veier er ødelagt av flomvann. I tillegg er store jordbruksarealer satt under vann, melder thailandske aviser.
Fire mennesker har så langt omkommet i flom og jordskred i Laos.
Frivillige stabler sandsekker
I hovedstaden Vientiane har tusenvis av frivillige sammen med soldater stablet en 2,5 meter høy mur av sandsekker øverst på en flomvoll for å beskytte hovedstaden mot vannmassene, skriver Vientiane Times.
Det bor 200 000 innbyggere i selve sentrum og om lag 700 000 i omkringliggende områder.
På torsdag stod Mekongelven 13,68 meter over det normale nivået. Målingen slettet rekorden fra 1966 da flommen nådde 12,38 meter på sitt høyeste og oversvømmer hovedstanden fullstendig.

Tekst: TORSTEN HANSSEN , adressa.no

Flasker seg for Laos

2008-09-04T23:01:00.000-07:00

Flasker seg for Laos
På sommerens regionstevne i Froland i Agder ble deltakerne utfordret til å støtte prosjektet "Rent vann til Laos". For kr. 30,- kunne deltakerne kjøpe sin egen vannflaske med spesialdesignet logo på. De kunne selv velge om flaska skulle være tom eller full av vann – hovedsaken var at overskuddet av salget skal gå til et prosjekt som skal skaffe penger til et vannprosjekt i Laos. Det ble solgt flasker for over 2000 kroner på regionstevnet.

MenighetscupenAdministrasjonsleder i Region Agder, Kirsti Torvik (bildet) har vært en av pådriverne til
at ideen har blitt realisert. Hun kan fortelle at flaskene også er blitt solgt på ulike arrangementer som har vært på Havglimt og Åpta misjonssenter i sommer. I tillegg skal flaskene selges under Menighetscupen i Kristiansand i september. - Dette er Norges største innendørsturnering i fotball, og jeg regner med at det kommer til å gå med en del flasker der også, sier Torvik. Dette året vil NMS i tillegg få de øvrige inntektene fra Menighetscupen. Også disse midlene vil gå til vannprosjektet i Laos.

Ta kontakt!
Ideen med vannflaskene er hentet fra lignende tiltak i kommuner og idrettslag, og Region Agder har store forventninger til at man i ulike NMS- og NMS U-sammenhenger vil selge mange flasker – tomme eller fulle – og samle inn mange penger til dette viktige prosjektet.
Hvis du har lyst på en slik flaske, ta gjerne kontakt med regionkontoret i Kristiansand,
tlf. 38 12 58 50, eller send en e-mail til agder@nms.no.

2008-09-04T22:47:00.000-07:00

NMS støttet prosjekt i Laos

Vann og skole i Udomxai:

Ban Na Chane, Vang Monh og Phon Hom Udomxai er en provins som ligger nord i Laos, med bare timers kjøring til grensen til Kina og grensen til Vietnam. Det tar ca 15 timer å kjøre fra hovedstaden Vientiane til provinshovedstaden Muang Udomxai. Langs hovedveien til Kina, eller landeveien som vi ville kalt det, ligger det spredte landsbyer. Laos har en mengde folkegrupper, noe vi ser på forskjellene i klesdrakt og byggeskikk. Språkene er også helt forskjellige. Veien er smal. Sjåføren håper og tror at det ikke kommer møtende trafikk. Veien er heller ikke den beste for dårlige rygger. Men noen ganger må farten senkes. Landsbyene ligger helt opp til veien, ja, veien er ofte det eneste lekeområdet for barn, hunder, griser og høns. På den ene siden av huset er det ofte skrått ned mot elva, så kommer veien og hus på andre siden før jungelen nærmest velter seg oppover fjellsiden.

Etter to timers kjøring på en sidevei finner vi landsbyene Na Chane som er budhistisk, Vang Monh som er kristen, og Phon Hom som er annimistisk (tror på ånder i ting).

Det er påfallende; denne sideveien er bedre enn hovedveien! Khampeng forklarer at det var nødvendig å utbedre veien før det kunne fraktes bygningmarterialer til landsbyene. Dette ble derfor en del av prosjektet. En bulldoser hadde tatt størstedelen, resten hadde landsbyene selv gjort på dugnad. Vi har det litt travelt: vi vil rekke de tre landsbyene hvor vi har startet et samarbeid allerede. Og vi vil se skolene før de stenger for dagen, og den siste landsbyen før det blir mørkt (men det rakk vi ikke).

I disse landsbyene skal vi være med å bygge ny skole og rehabilitere en annen, skaffe drikkevann og starte voksenopplæring. Arbeidet er allerede i god gang med en stor dugnadsinnsats. Na Chane er buddhistisk og er den innerste landsbyen. Vi stopper ved den innerste landsbyen først. Her er arbeidet med å bygge ny skole allerede godt i gang. Tomta ble ryddet og planert av 200 mann på en dag. Nå har de en skiftordning der 10 mann er på dugnad hver dag. Det vil komme barn fra mange omkringliggende landsbyer og hele 8 folkegrupper med forskjellige språk. Det er landsbyene selv som har kommet med ønske: skole, drikkevann og voksenopplæring.

Behovet for ny skole er tydelig. Det er to til tre klasser i hvert klasserom. Klassene har mellom 30 og 40 elever hver. Det går barn i forskjellige aldrer i hver klasse. En ti-åring som begynner på skolen må starte i 1. klasse og må gå sammen med 6, 7, 8 og 9- åringer. Skolepult og stol er stokker som er delt på midten. Det er bare plass til et halvt ark på pulten.

Skoleprosjektene i Udomxai går mot nå mot slutten. De nye skolene og de rehabiliterte skolene skal ha innvielse i begynnelsen av mai.

Ledertrening: Det er holdt et 5 dagers kurs i administrasjon, organisasjon og ledelse. Landsbyledelse, politi, kvinner og ungdommer, i alt 45 personer, (15 personer fra hver av landsbyene) deltok.

Voksenopplæring: 202 personer i alderen 15 til 45 har fått basic opplæring i lese/skrive og matematikk 2 timer pr dag 5 dager i uka siden november. Undervisningsopplegget er godkjent av undervisningsdepartementet i Laos.

Innvielse av skole i Udomxai, Laos Det er en stor dag for de vel 200 barna. Skoledagen begynner som vanlig, på den gamle skolen. Hvert klasserom har to klasser med to tavler og to lærere Men stråflettverket mellom nabo klasserommene gir ikke særlig lydisolasjon. Frisk luft og dagslys er det nok av (varme og regn også, når sesongene er på sitt værste. Skolen er allikevel så attraktiv at over 90 % av barna i området går på skole i minst 3-4 år.

Den nye skolen lyser mot oss med sine kritthvite vegger. Her har det blitt gjort mye godt arbeid, mesteparten på dugnad av landsbybeboerne selv. Det blir friminutt, og barna tyter ut av alle vegger. Det er så herlig å se; klærne er forskjellige, hudfarge forskjellig, men de leker jo akkurat likt barna hjemme.

Men så ringer klokka (en gammel hjulfelg). Barna springer til oppstillingsplassen, og etter litt dirigering av lærerne står alle på rekker. Så kommer talene fra lærere og NMS-representanten. Thai må oversettes til Laotisk. De fleste forstår laotisk, selv om de snakker Khomu. Så får de beskjed om at de kan hente skolesakene sine i den gamle skolen for så å gå i samlet tropp til den nye skolen. Klasseromutstyert (dvs tavla) må tas med. I samlet flokk og med rungende sang inntar de den nye skolen. Her der det pulter plass til ei hel bok i dybden og tre-fire barn i lengden. Det er trebenker som er store nok og som kan flyttes på, en luksus så stor. Skolen har ikke glass forran vinduene,for her trengs mest mulig lufting, det er heller ikke lys i taket eller vifter mot varmen. Men taket er ekstra isolert slik at varmen på loftet ikke brenner dem i hodene.

Dette er fjellfolk som tydelig er vant med sammarbeid i åkrene og hardt arbeid i varmen. Det er noe værbitt samtidig så inderlig i disse flotte ansiktene. Det er ofte vanskelig å gjette hvor gamle folkene er. Det virker ikke som om alder har så stor betydning her heller. De blir gamle selvom alderen ikke altid er så høy. Vi kjenner på en utrolig glede over å få være med på å gi disse landsbyene bedre levekår.

Kvinnene trenger ikke gå lange avstander for å finne godt nok vann (som allikevel må kokes). Nå er det vannkraner flere steder i landsbyene. Det er også bygd do, eller latriner. Bedre vann og renere uteområder vil bety mye for levevilkårene. Samtidig har mange av de voksne i landsbyene vært med på voksenopplæring i lese/skrive, og rekning.

Vi må be om at menneskene her får bevare sin stolthet og egenart, samtidig som de får sin del av utviklingen verden ellers har. Midt i dette ber vi om at de ser at det finnes en Gud som viser sin uendelige kjærlighet mot dem.

Godt over 40 000 kroner til Laos!

2008-08-27T06:44:00.000-07:00

Stevne i prestegården i Sokndal
-vennskap og samhold over menighetsgrenser
Stevnet i Prestegården er en årlig begivenhet i Sokndal. I år var det bestemt at inntekten skulle gå til Landsbyutviklingsprosjekt i Laos som Det Norske Misjonselskap (NMS) er med og støtter i samarbeid med den lokale kirka. Det er i dette prosjektet Atle skal jobbe. Fokus så langt er rent vann, sanitær, bygging av skoler og voksenopplæring.

Det er med stor glede og en viss ærefrykt vi kan fortelle om stevnet som på lørdag ble holdt i prestegården i Sokndal. Spesielt gledelig var det for oss at det var et fellesarrangement laget istand av både kirka og pinsemenigheten Betania. Siden vi har tilknytning til begge menighetene og begge menighetene støtter oss og ber for oss som misjonærer, varmer dette veldig. Enhet blant oss kristne er også noe som ligger vårt hjerte veldig nært. Vi må være rause med hverandre og hjelpe hverandre til å peke på Jesus og hans kjærlighet. Vi skulle så gjerne ha vært dere selv...

I tillegg til menighetene har foreninger og enkeltmennesker stilt opp på mange ulike måter.

Vi ønsker å si TUSEN TAKK til alle som har vært med å bidra både praktisk og økonomisk! Vi ønsker også å benytte anledningen til å takke alle dere som er med og ber for oss i det daglige. Det betyr enormt masse for oss!

Siden vi ikke selv fikk være på stevnet, har jeg bedt vår gode venn Ragnvald Immerstein som jobber som daglig leder og kirkeverge på kirkekontoret i Sokndal om å skrive en stemningsrapport som her siteres sammen med bilder han har tatt:

"Det var med en viss spenning i kroppen vi så frem mot lørdag 23. august 2008.Gode medarbeidere og godt samarbeid hadde sikret at det meste var under kontroll, men likevel...Hvordan blir været? Kommer det folk? Klarer vi å få en god atmosfære? .... Men dagen gjorde alle “bekymringer” til skamme. Det ble en flott stevnedag med passe sol og godt og lagelig vær på alle måter.

Stevnet satte ny besøksrekord ifølge soknepresten, med over to hundre deltagere. Det var forresten ikke så lett å telle dem, for noen var i prestegårdshagen, noen var på gårdsplassen og holdt på med stylter, støvelkasting, kaste på boks og andre aktiviteter. Andre igjen var i garasjen på loppemarkedet. Stevnet samlet både voksne, unge og barn, og stemningen var god blant alle. Vi har da også bare fått gode tilbakemeldinger på stevnet etterpå (Noen savnet det tradisjonelle åresalget, men det var så mye annet).
NMS-foreninger stod for basar I programmet hadde vi felleskor med tradisjonelle bedehussanger anført av Olav Lundø, men også ungdom med og som bl.a. sang “Knocking on heavens door” og rappet (Øyvind Bjaanes m.fl.).Det var basar med mange fine gevinster, barnelotteri, amerikansk auksjon og auksjon på spesielle gjenstander fra loppemarkedet. Store og små koste seg med grillmat og prat i lange baner. Og mot slutten hadde ivrige damer satt frem kaker i mengde, så da ble det kaker og kaffe.
Kø foran grillmaten Vi avsluttet med en liten apell av undertegnede. Jeg leste fra Salme 19: “Himmelen forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk ... Det er ikke tale, det lyder ingen ord, men budskapet går over hele jorden, vitnesbyrdet når til verdens ende.”Jeg tenker at denne “forkynnelsen” henger sammen med den evige sangen som vår elskende himmelske far har sunget helt siden menneskenes fall. En sang om lengting etter barna som er borte (Jfr. Dagsland/Hillestad: “Då badnå forsvant”). Vi håper og ber om at vårt stevne kan være med på å gi toner og kropp til den sangen her i Sokndal, men også at midlene vi samler inn kan bli til toner i den samme sangen i Laos, når mennesker opplever en kirke som hjelper dem med bl.a. rent vann. Så vet vi at Den Hellige Ånd kan ta alt i sin tjeneste, og vi hadde bedt om at denne dagen skulle bli til Guds ære. Samarbeidet med Pinsemenigheten Betania frister til gjentagelse også, både fordi vi hadde mer folk å spille på til de ulike oppgavene, men også fordi dette er en utmerket måte å demonstrere vennskap og samhold over menighetsgrenser, i en fin sosial sammenheng."