"Dalane" - landsbyene i Laos

Nå er vi trøtte alle sammen.... en laaaang dag med mye morro og mange nye bekjentskap. Fantastisk å ha med folk hjemmefra og familie hit, og å dele noe av det flotte både i menneskene og naturen.

Dalane vgs hadde de nydeligste gaver med til lærere, og fylkesskolesjef, disdtriktsskoleskjef og skolesjef for de 15 landsbyene rundt: nydelige fotobøker fra Rogaland. Jeg viste dem husene under helleren, strandabroa som min tipp-oldefar bygde, Eigersund by (som fikk betegnelsen som den vakreste byen i Norge)....


Skolebygget NMS i samarbeid med kirka i Laos har bygd med hjelp fra Dalane vgs har vært en utfordring. 4 landsbyer har samarbeidet om prosjektet og delt på dugnad. Noen landsbyer er ivrige og arbeidsomme, andre er i kategorien vi vill kalle late og uvillige til å arbeide.  Resultatet kunne vært vakrere, og også gått fortere, men de har klart å bygge en tre roms skole. I tillegg planlegger de et nytt tilsvarende bygg. 1,2,5 har egne klasserom, mens 3. og 4. hadde et nærliggende landsby-møterom til klasserom.



Elevene fra Dalane hadde forberedt mange leker. Og ettersom leken utviklet seg og barna ble varme i tøya, ble kontakten og begeistringen stor.

For meg er det ikke nødvendigvis pengene som blir samlet inn eller selve bygget som blir bygget som er det viktigste, men at mennsker både fra Norge og fra Laos opplever at vi alle er mennesker med samme verdi, og at vi faktisk har noe å både lære fra oss og lære i nye kulturer.

Jeg spurte 5 jenter om hva de skulle b li når de blir store, svaret var fra alle: lærere. Det betyr for meg at barna opplever at skole er noe viktig og at lærerne er forbilder de ønsker å identifisere seg med. Skolesjefen fortalte at Laos var veldig opptatt av kunnskap.

 

 

 

 

Dalane vgs i Laos: ut av skogen

Da har vi kommet ut av skogen......

Jeg har besøk av to elever fra Dalane vgs + en flott lærer (som jeg her i Laos skal presentre som vise rektor i Dalane regionen), så skal jeg si at han er den ant viktigste..... Da blir fylkesederen for skole, religion og utvikling imponert......
- Og for første gang i historien har jeg også med meg hele familien. Siden de jo e tilhørende til Dalane, var dette en gylden anledning.

Ja vi er ute av skogen, faktisk langt borte fra skogen også. Vi hadde to dager med jungel trakking med overnatting i bambushytte i en Khamu - landsby. Etter først 9 time (inkl pauser) første dagen og 4  timer vandring i svært ulent terreng var det godt i dag å bare sitte i bil. Turen til Xiangkhoang, hvor NMS har prosjekt sammen med Dalane vgs tok nesten 9 timer.

I morgen er det besøk i Dalane-landsbyene, se skolen vi bygget iår, møte elever, og se litt av dagliglivet i landsbyen.

Ingen søker forgjeves

Venter i på at Dalane vgs og min kjære familie skal komme med fly om tre kvarter....

 

I dag ble jeg møtt av ordene: «Jeg har ikke sagt til dere: Søk meg uten nytte» Jes 45:19. Det er som om Gud så uttrykkelig vil si at Han hører oss, og at Han aldri vil forandre på det. Det er ikke rom for tvil. Han presenterer ser selv som skaperen av universet, Han som holder alt oppe og sammen. Så har han også sagt at den som søker skal finne, be så skal dere få.....

Bønn vil bli hørt. Tro og frykt denne sannhet at Bønn vil bli hørt, og at Gud aldri, ikke en gang i evighetens mest skulte sted, sagt til noen «søk meg forgjeves»

 

Kirken den Norske på tur til Laos

Jeg er i Luang Prabang, Laos og venter på neste besøk....

Barna ventet på oss og tok imot oss med en nydelig sang

Sånn skal det være; smilende barn på skolen vår. Kanskje vi skulle bygd noen slike skoler i Norge også?

Denne karen fra Råde var den første av sitt slag å komme til landsbyene. Han kommer gjerne tilbake, og vil utfordres på mer enn stekt ris og varm te.

 

Resultat av prosjektet: unge damer får tid il andre intektsgivende arbeid. De viser stolt fram arbeidet, det tar en dag å veve et slikt skjørt, og faktisk fikk de solgt den del til besøket, men det er en hemlighet til jul......

Vi har nettopp, dvs igår og før 7timers kjøring til denne byen, sendt en gjeng "geistlige" tilbake. Den ærefulle gjengen kom fra SMM, samarbeidsforum for menighet og misjon under Kirkerådet. Det var fol fra øst og vest, sær og nord i Norge for se på arbeidet vårt her.

Det er alltid interessant med nye grupper. Fokuset er alltid forskjellig. Vi har noe vi vil vise fram, de hr noe de vil se.... Forhåpentligvis ble det litt av begge deler. Men med så begrenset tid ble det kanskje mindre av begge to. Har de fått plukket en blomst her er jeg fornøyd. Og jeg håper at det vakre idet enkle brenner seg fast til opplevelser som kan fordøyes og gjennopleves senere.

Ikke plass til så mange flere på denne flyplassen.

TAKK FOR BESØKET!

atle roger

Et Skritt Videre…

 

 

  av Krisin Måge Areklatt, lærer ved KG og besøkende til Laos....

 

Se og hør "walk the walk" for Laos 2012

 

Det er kun 2 uker siden vi var ferdig med høstens aksjon.

Og allikevel virker det som om det er måneder siden - og jeg må innrømme at jeg savner det. Engasjementet, gleden, dansen, musikk i midttimene, ikke minst spenningen.

 

Aksjonstida er akkurat det - spennende, engasjerende og utfordrende.

 

Hvert år føler jeg at jeg lærer masse… ikke bare om et nytt land, elever og det å drive en aksjon, men om meg selv og min egen tro.

 

Reisene til land der mennesker lever helt andre liv, der de mangler det mest grunnleggende, der man møter flotte, sterke mennesker som har opplevd skrekkelige ting. Det gjør noen med meg. Og en kan godt stille seg spørsmål om hvorfor noen - vi - skal kunne ha så mye - og de så lite. Det er utrolig urettferdig. Da lurer jeg ofte på hvor Gud er i alt dette….

 

I Laos derimot, ble utfordringen noe annet. I stedet for å still spørsmål ved hvor Gud var, ble heller min trospraksis utfordret.  Der traff jeg mennesker som stolte helt og holdent på Gud, selv om de visste at det å være kristen kunne føre til fengselstraff. Noe alle prestene jeg snakket med hadde opplevd, noen opp til flere ganger.

 

Der traff jeg en kvinne - litt yngre enn meg selv -  som åpnet huset sitt og inviterte til gudstjeneste, selv om hun bare kunne  en halv salme og selv om hun ikke var så helt sikkert på hvordan en gudstjeneste skulle være. Hun var en av de første som ble kristen i sin landsby…og måtte fortelle andre om Jesus.

 

Der snakket jeg mennesker som trodde på - og opplevde gang på gang -  bønnens makt. Bønn som stoppet regnet slik at det flyet vårt kunne lande, bønn som åpnet for muligheter til å påvirke mydighetene, bønn som helbredet folk som kom til kirka - for de hadde hørt at kirka var et sted de kunne bli bedt for.

 

Siden turen i august har jeg tenkt masse på disse møtene  med mennesker som har utfordret meg i mitt kristentliv, til å ta steget ut av min comfort zone -

og stole mer en mektig Gud,

 

til å by mer på meg selv, selv om jeg er usikker og ikke kan alle svarene,

Og ikke minst til å be mer for andre og forvente et svar. Kanskje ikke alltid det svaret jeg vil ha, men faktisk for meg er det å si at jeg gjør det til den jeg ber for - det kan være utfordrende nok.

 

Å være en kristen er ikke en statisk greie, det er heller å ta et, og et og et skritt videre.

 

I evangeliene kan vi lese hvordan Jesus kaller sine disipler og ber dem følge ham - aktivt. Både det å forlate noe, og å ta opp noe nytt. Han sier faktisk at de må fornekte seg selv, ta opp sitt kors og følge ham.

 

Paulus skriver i Efeserne 4 at han må stadig kle seg i det nye mennesket

 

Og i Salme 147 - skriver David så vakkert om noe lignende:

 

La meg høre om din miskunn om morgenen,
          

jeg setter min lit til deg!
          

Lær meg den veien jeg skal gå,
          

for jeg løfter min sjel til deg.
          
   

       
   

10 Lær meg å gjøre din vilje,
          

for du er min Gud!
          

La din gode Ånd lede meg
         

 på jevn grunn.

 

Disse menneskene som jeg traff utfordrer meg stadig til å være litt mer som dem. Til å be i tro, til å by på meg selv til å stole på Gud. Til å lære den veien jeg skal gå

 

Et og et og et skritt videre….

Blir du med?

 

 

 

KG: studenter og lærere fra Oslo til Laos

Jeg kom akkurat tilbake fra Laos, etter å ha ledet ei gruppe på 6 fra KG (kristent gymnasium) i Oslo i 9 dager.

- Og  jeg kjenner på en enorm glede. Til sammen har vi sittet i bil mer enn 30 timer på svingete og humpete veier. Jeg er trøtt, men allikevel så glad; fantastisk å bli kjent med unge mennesker som har hjerter, og som ønsker å bruke tid og energi for andre. Jeg ser for meg smilene deres, sprudlingen, men også ungdoms-sirupen.... quiz-en med så uendelig mye kunnskap, og ikke minst diskusjonene. Dette var bare så ekte og levende.
Jeg dro tilbake til Thailand for å starte opp et nytt misjonsår. De dro hjem til Norge for å starte nytt skoleår. I tillegg til alle nye utfordroinger i et nytt skoleår har elevene organisert
prosjektet "et skritt videre" som en fellesskapsbygging på skolen. Det er nesten som skriften sier oss; "bær hverandres byrder, så blir din egen byrde lettere". I de neste fire ukene vil hele skolen bli kjent med prosjektet vårt; hvorfor vi bygger skoler og drikkevann. Hva har voksenopplæring å gjøre med barnas fremtid?



Vi hadde to dager med landsbybesøk, gudstjeneste i ei lita kirke, vi så på bomberydding i området for den siste skolen vår,  besøk på krukkesletta, jungelvandring med overnatting i en landsby, grottebesøk og til slutt to dager i en NGO som jobber mot trafficking og prostitusjon.

Turen har gitt meg en følelse av å ikke stå allene, vi er en gjeng som arbeider for det samme målet: at noen skal få et bedre liv. Dette handler ikke først og fremst om penger, men om mennesker. Og - jeg er overbevist om at Gud ikke teller kronene, men hjertene.


Slik de beskriver deres innsamling på KG i Oslo, virker denne "innsamlingen" som en stor og lang fest. Det  er en begeistringen for å få være med på å gi mennesker en framtid. Penger som er gitt av brennende hjerter har den høyeste kurs. Vi ber om Guds velsignelse over hvert hjerte og at Hans godhet skal spre seg  ikke bare til dem som får "hjelp", men også til dem som "hjelper".

Link til KGs elevaksjon: http://kgselevaksjon.no/arets_aksjon.php

Frisk inneluft med nye ovner

Noen våkner til frisk vårluft, andre legger seg i sur røyk fra bålplassen.

I Laos er det fortsatt det vanlige å ha bålet på gulvet i stua eller på kjøkkenent rett ved siden. Den sure røyken som statig siver opp og tåkelegger rommet er helsefarlig.

I tillegg til å være helsefarlig brukes det unødig mye ved til en slik åpen fyring. Dette går selvfølgelig hart utover skogen. Enkelte steder må  damene gå mange kilometer for å hente ved til matkoking.

Rentbrennende ovner halverer koketiden og også brenselsmangden. Damene får mer tid til å dyrke grønnsaker og gjøre andre huskeråd.

En god ovn vil gi betydelig bedret helse for mange. Vi ønsker å lære opp noen lokale som kan ha en slik produksjon av ovner som et levebrød. En ovn koster ca 150 kroner, noe mange har råd til hvis de sparer litt.

Se video fra produksjon av rentbrennende ovner her: http://vimeo.com/38537232

La oss hjelpe Laos

Dalane vgs har nå startet innsamlingen til Operasjon Dagsverk. Mange ungdommer i hele distriktet har gitt en dag til folk de ikke kjenner. Butikker har gitt flotte gaver i premier, forstår jeg.... Utrolig.Komiteen for innsamlingen har valgt " La os(s) hjelpe Laos" som slogan.

La oss hjelpe Laos
Av Atle Roger Mydland



Jeg er på reise i Laos - igjen, og lar meg imponere igjen, -som jeg alltid gjør. Det er menneskene og dyrene rundt dem, vannbøfler, kyr, høner og griser, men også mørke skogkledde fjell og endeløse risåkrer som presser seg oppover og innover dalsidene.

 


Det er den kalde tida nå, friskt for en som kommer fra det varme Bangkok. Her i 1000 meters høyde over havet kunne vi ha kjent på ei god oksygen fylt fjelluft fra den dype asiatiske regnskogen. Denne årstida skulle hatt den reineste lufta, men isteden ligger ei brungrå sky over alle lavere sletter og daler. Store skogsområder blir brent for å få plass til større plantasjer, eller bare for å utvide dyrkingsarealet. Svibruk er fortsatt vanlig, og mange folkegrupper er på stadig flytting. 5 år her og så videre, nye jordlapper blir svidd for å få plass til fjellris og grønnsaker.

Langs veien som går videre til Vietnam møter vi 20 tungtlastede trailere som snirkler seg av sted med sine lange lass med stort tømmer, kjenner jeg får pustebesvær....



Jeg er på vei til Ban Hip, Dalane-landsbyene som vi kaller dem her. Ban Hip er en liten landsby ikke så langt fra byen Muang Kham i Xiang Khoang- provinsen, nord vest i Laos. Landsbyen fikk drikkevann for tre års siden, og har siden den gang hatt en veldig positiv utvikling. Grønsakshagene omgir landsbyen, utenfor ligger store risåkrer og videre opp i den lavere fjellsida maisåkrer. Folkene her har fått en driv som nabolandsbyene lett kan missunne.



Det er mange kriterier som må tilfredsstilles for å bli valgt ut som et prosjektområde. Mangel på utvikling, generell fattigdom er de mest iøynefallende. men viljen til å få til noe er også en viktig faktor. For de må organisere dugnad i hele byggeperioden. Vi leverer kun kunnskap og materialer. Byggingen står de for selv, og de får kort tidsfrist. Vi har lært at et prosjekt som drar ut i tid ofte blir et dårlig prosjekt.



Ban Hip er den innerste landsbyen på den smale grusveien. De har en skole med ett klasserom fra før for barna i 1. til 3. klasse. De har lenge ønsket seg en skole fra 1. 5. klasse og har søkt oss i lang tid. De klarte ikke å få et samarbeid men nabolandsbyen da de bygget drikkevannet, men nå kommer dette som et krav fra oss. Da vi kom dit ser vi at planene er snudd opp ned, området for skolen er flyttet, - egentlig til et bedre sted, men hvorfor? Da to andre landsbyer hørte om den nye skolen ville de være med. 4 landsbyer har nå skrevet kontrakt med oss og med skolemyndighetene om prosjektet. "Dette er gøy", tenkte jeg....Kanskje vi får snu litt på planen våre til neste år. Det hadde vært flott å kunne gitt nok klasserom, og det ville vært flott om de to landsbyene som ikke har drikkevann kunne fått det.....



Dette prosjektet blir ene og alene støttet av Dalane vgs. - Og absolutt alle pengene som blir samlet inn går til landsbyen, ikke engang lønning eller reisene mine blir trukket fra de innsamlede pengene. Det norske misjonsselskap har jobbet i denne provinsen i 4 år, og har også i år andre prosjekter her, men i andre landsbyer. Forskjellene er så store mellom en landsby som har skole og en som ikke har, de som har drikkevann og de som ikke har. Det handler for meg litt om rettigheter, rettighetene vi alle som mennesker har. Men for meg er handler det enda mer om å gi håp og tro på framtida.



Jeg håper at dette ikke først og fremst handler om å samle inn penger - men om vennskap mellom mennesker som ikke kjenner hverandre, og om å se en annen kultur og levemåte. Vi har alle så mye å lære av hverandre.

Somphon med to av vennene hennes

Somphon er 7 år, går i 1. klasse og gleder seg til den nye skolen

Bilder fra prosjektområdet kan dere se her:

http://www.scribd.com/doc/85450759/dalane-skolen