Et Skritt Videre…

 

 

  av Krisin Måge Areklatt, lærer ved KG og besøkende til Laos....

 

Se og hør "walk the walk" for Laos 2012

 

Det er kun 2 uker siden vi var ferdig med høstens aksjon.

Og allikevel virker det som om det er måneder siden - og jeg må innrømme at jeg savner det. Engasjementet, gleden, dansen, musikk i midttimene, ikke minst spenningen.

 

Aksjonstida er akkurat det - spennende, engasjerende og utfordrende.

 

Hvert år føler jeg at jeg lærer masse… ikke bare om et nytt land, elever og det å drive en aksjon, men om meg selv og min egen tro.

 

Reisene til land der mennesker lever helt andre liv, der de mangler det mest grunnleggende, der man møter flotte, sterke mennesker som har opplevd skrekkelige ting. Det gjør noen med meg. Og en kan godt stille seg spørsmål om hvorfor noen - vi - skal kunne ha så mye - og de så lite. Det er utrolig urettferdig. Da lurer jeg ofte på hvor Gud er i alt dette….

 

I Laos derimot, ble utfordringen noe annet. I stedet for å still spørsmål ved hvor Gud var, ble heller min trospraksis utfordret.  Der traff jeg mennesker som stolte helt og holdent på Gud, selv om de visste at det å være kristen kunne føre til fengselstraff. Noe alle prestene jeg snakket med hadde opplevd, noen opp til flere ganger.

 

Der traff jeg en kvinne - litt yngre enn meg selv -  som åpnet huset sitt og inviterte til gudstjeneste, selv om hun bare kunne  en halv salme og selv om hun ikke var så helt sikkert på hvordan en gudstjeneste skulle være. Hun var en av de første som ble kristen i sin landsby…og måtte fortelle andre om Jesus.

 

Der snakket jeg mennesker som trodde på - og opplevde gang på gang -  bønnens makt. Bønn som stoppet regnet slik at det flyet vårt kunne lande, bønn som åpnet for muligheter til å påvirke mydighetene, bønn som helbredet folk som kom til kirka - for de hadde hørt at kirka var et sted de kunne bli bedt for.

 

Siden turen i august har jeg tenkt masse på disse møtene  med mennesker som har utfordret meg i mitt kristentliv, til å ta steget ut av min comfort zone -

og stole mer en mektig Gud,

 

til å by mer på meg selv, selv om jeg er usikker og ikke kan alle svarene,

Og ikke minst til å be mer for andre og forvente et svar. Kanskje ikke alltid det svaret jeg vil ha, men faktisk for meg er det å si at jeg gjør det til den jeg ber for - det kan være utfordrende nok.

 

Å være en kristen er ikke en statisk greie, det er heller å ta et, og et og et skritt videre.

 

I evangeliene kan vi lese hvordan Jesus kaller sine disipler og ber dem følge ham - aktivt. Både det å forlate noe, og å ta opp noe nytt. Han sier faktisk at de må fornekte seg selv, ta opp sitt kors og følge ham.

 

Paulus skriver i Efeserne 4 at han må stadig kle seg i det nye mennesket

 

Og i Salme 147 - skriver David så vakkert om noe lignende:

 

La meg høre om din miskunn om morgenen,
          

jeg setter min lit til deg!
          

Lær meg den veien jeg skal gå,
          

for jeg løfter min sjel til deg.
          
   

       
   

10 Lær meg å gjøre din vilje,
          

for du er min Gud!
          

La din gode Ånd lede meg
         

 på jevn grunn.

 

Disse menneskene som jeg traff utfordrer meg stadig til å være litt mer som dem. Til å be i tro, til å by på meg selv til å stole på Gud. Til å lære den veien jeg skal gå

 

Et og et og et skritt videre….

Blir du med?