NMS støttet prosjekt i Laos

Vann og skole i Udomxai:

Ban Na Chane, Vang Monh og Phon Hom Udomxai er en provins som ligger nord i Laos, med bare timers kjøring til grensen til Kina og grensen til Vietnam. Det tar ca 15 timer å kjøre fra hovedstaden Vientiane til provinshovedstaden Muang Udomxai. Langs hovedveien til Kina, eller landeveien som vi ville kalt det, ligger det spredte landsbyer. Laos har en mengde folkegrupper, noe vi ser på forskjellene i klesdrakt og byggeskikk. Språkene er også helt forskjellige. Veien er smal. Sjåføren håper og tror at det ikke kommer møtende trafikk. Veien er heller ikke den beste for dårlige rygger. Men noen ganger må farten senkes. Landsbyene ligger helt opp til veien, ja, veien er ofte det eneste lekeområdet for barn, hunder, griser og høns. På den ene siden av huset er det ofte skrått ned mot elva, så kommer veien og hus på andre siden før jungelen nærmest velter seg oppover fjellsiden.

Etter to timers kjøring på en sidevei finner vi landsbyene Na Chane som er budhistisk, Vang Monh som er kristen, og Phon Hom som er annimistisk (tror på ånder i ting).

Det er påfallende; denne sideveien er bedre enn hovedveien! Khampeng forklarer at det var nødvendig å utbedre veien før det kunne fraktes bygningmarterialer til landsbyene. Dette ble derfor en del av prosjektet. En bulldoser hadde tatt størstedelen, resten hadde landsbyene selv gjort på dugnad. Vi har det litt travelt: vi vil rekke de tre landsbyene hvor vi har startet et samarbeid allerede. Og vi vil se skolene før de stenger for dagen, og den siste landsbyen før det blir mørkt (men det rakk vi ikke).

I disse landsbyene skal vi være med å bygge ny skole og rehabilitere en annen, skaffe drikkevann og starte voksenopplæring. Arbeidet er allerede i god gang med en stor dugnadsinnsats. Na Chane er buddhistisk og er den innerste landsbyen. Vi stopper ved den innerste landsbyen først. Her er arbeidet med å bygge ny skole allerede godt i gang. Tomta ble ryddet og planert av 200 mann på en dag. Nå har de en skiftordning der 10 mann er på dugnad hver dag. Det vil komme barn fra mange omkringliggende landsbyer og hele 8 folkegrupper med forskjellige språk. Det er landsbyene selv som har kommet med ønske: skole, drikkevann og voksenopplæring.

Behovet for ny skole er tydelig. Det er to til tre klasser i hvert klasserom. Klassene har mellom 30 og 40 elever hver. Det går barn i forskjellige aldrer i hver klasse. En ti-åring som begynner på skolen må starte i 1. klasse og må gå sammen med 6, 7, 8 og 9- åringer. Skolepult og stol er stokker som er delt på midten. Det er bare plass til et halvt ark på pulten.

Skoleprosjektene i Udomxai går mot nå mot slutten. De nye skolene og de rehabiliterte skolene skal ha innvielse i begynnelsen av mai.

Ledertrening: Det er holdt et 5 dagers kurs i administrasjon, organisasjon og ledelse. Landsbyledelse, politi, kvinner og ungdommer, i alt 45 personer, (15 personer fra hver av landsbyene) deltok.

Voksenopplæring: 202 personer i alderen 15 til 45 har fått basic opplæring i lese/skrive og matematikk 2 timer pr dag 5 dager i uka siden november. Undervisningsopplegget er godkjent av undervisningsdepartementet i Laos.

Innvielse av skole i Udomxai, Laos Det er en stor dag for de vel 200 barna. Skoledagen begynner som vanlig, på den gamle skolen. Hvert klasserom har to klasser med to tavler og to lærere Men stråflettverket mellom nabo klasserommene gir ikke særlig lydisolasjon. Frisk luft og dagslys er det nok av (varme og regn også, når sesongene er på sitt værste. Skolen er allikevel så attraktiv at over 90 % av barna i området går på skole i minst 3-4 år.

Den nye skolen lyser mot oss med sine kritthvite vegger. Her har det blitt gjort mye godt arbeid, mesteparten på dugnad av landsbybeboerne selv. Det blir friminutt, og barna tyter ut av alle vegger. Det er så herlig å se; klærne er forskjellige, hudfarge forskjellig, men de leker jo akkurat likt barna hjemme.

Men så ringer klokka (en gammel hjulfelg). Barna springer til oppstillingsplassen, og etter litt dirigering av lærerne står alle på rekker. Så kommer talene fra lærere og NMS-representanten. Thai må oversettes til Laotisk. De fleste forstår laotisk, selv om de snakker Khomu. Så får de beskjed om at de kan hente skolesakene sine i den gamle skolen for så å gå i samlet tropp til den nye skolen. Klasseromutstyert (dvs tavla) må tas med. I samlet flokk og med rungende sang inntar de den nye skolen. Her der det pulter plass til ei hel bok i dybden og tre-fire barn i lengden. Det er trebenker som er store nok og som kan flyttes på, en luksus så stor. Skolen har ikke glass forran vinduene,for her trengs mest mulig lufting, det er heller ikke lys i taket eller vifter mot varmen. Men taket er ekstra isolert slik at varmen på loftet ikke brenner dem i hodene.

Dette er fjellfolk som tydelig er vant med sammarbeid i åkrene og hardt arbeid i varmen. Det er noe værbitt samtidig så inderlig i disse flotte ansiktene. Det er ofte vanskelig å gjette hvor gamle folkene er. Det virker ikke som om alder har så stor betydning her heller. De blir gamle selvom alderen ikke altid er så høy. Vi kjenner på en utrolig glede over å få være med på å gi disse landsbyene bedre levekår.

Kvinnene trenger ikke gå lange avstander for å finne godt nok vann (som allikevel må kokes). Nå er det vannkraner flere steder i landsbyene. Det er også bygd do, eller latriner. Bedre vann og renere uteområder vil bety mye for levevilkårene. Samtidig har mange av de voksne i landsbyene vært med på voksenopplæring i lese/skrive, og rekning.

Vi må be om at menneskene her får bevare sin stolthet og egenart, samtidig som de får sin del av utviklingen verden ellers har. Midt i dette ber vi om at de ser at det finnes en Gud som viser sin uendelige kjærlighet mot dem.